Det er 100 år siden revolusjonen i Russland. På rusletur i København kom jeg i går over plakaten på bildet. Kommunistpartiet Danmark(KPD) inviterer til Festmøde for å jubilere, skremmende. I 1917 erklærte Leo Trotski, at de tidligere makthavere var havnet på historiens skraphaug. Ser ikke KPD og deres få meningsfeller, at der ligger  Sovjetunionen og Kommunismen nå? Det synes jeg er en feiring verdt!

Oktoberrevolusjonen, ble  den kalt, selv om datoen etter ny kalender er den 7 november. Det startet med skuddene fra kryssereren Aurora mot Vinterpalasset. Der oppholdt den provisoriske regjering  seg. Tidligere på året var Tsaren styrtet, nå festet Bolsjevikene og Lenin grepet sitt om Russland. Snart skulle all opposisjon forbys. Fraksjonering var ikke tillatt. Den fryktede og beryktede Tsjekaen, forløperen til KGB, herjet. Den Røde Terror virket. Over de neste decennier skulle titalls millioner dø, som følge av drap, tvangsarbeid, utrenskninger og feilslått politikk.

Under Stalin alene, anslo historikeren Robert Conquest, at mer enn 15 millioner sovjetere bukket under, som følge av hans skrekkregime og despoti. Det ufattelige er,  at samtidig som  kommunismen under ulike hærførere som Lenin, Stalin, Pol Pot, Mao og  Enver Hoxa herjet som verst, så vokste det frem politikere, bevegelser  og partier i vest,  som svermet omkring deres ideer og totalitære ideologi. Da jeg i tenårene begynte å engasjere meg i politikk var AKP-ml, Rød Front og deres fanebærere i ledelsen av Det Norske Studentersamfunn  og Norges Gymansiastsamband(NGS). De hyllet Mao, og dro på studiebesøk til Albania. Utrolig, at folk som Sigurd Allern, Pål Steigan, Tron Øgrim og Bjørgulv Braanen aldri har vedstått seg sine villfarelser, eller tatt et skikkelig oppgjør med de enorme ugjerninger som er begått i kommunismens og deres hærføreres navn.

I 1974 deltok jeg på møter i Studentersamfunnet, hvor motkreftene mobiliserte under “Fei dem ut” aksjonen. Lars Groth var formannskandidat, også Kåre Verpe  fra DKSF var med i spissen for kampanjen. Rød Fronten holdt stand. Taktikken var ørkesløse møter omkring temaer som,”rehabilitering av Bukharin“, redaktøren av Pravda, som falt i unåde og senere ble henrettet av sine Bolsjevik kamerater i 1938. Slik trøttet de ut de moderate studentene, og de orket ikke samle nok “klipp” til å være berettiget til å stemme i valgene. Det var tiden da de unge røde akademikere fikk ordre om å proletarisere seg. De tok jobb i industrien, og var sentrale i arbeidskonflikter som streiken på Hammer-Verket, eller Håkon Høst sine aktiviteter i Vinmonopolet. I Gymnasiastsambandet ble det røde flertallet brutt på landsmøtet i Trondheim i 1974/75. Inn kom moderate folk som Terje Osmundsen, Torgeir Anda og Arne O.Holm og mange andre,  som har vært med å prege norsk samfunnsliv og debatt siden.

Det var mange og sterke konflikter. Motsetninger skapte engasjement, og vi er mange som fikk vekket vår politiske interesse i en verden, som var preget av den kalde krigen og muren mellom øst og vest, mellom kommunismen og den frie verden. I noen år engasjerte jeg meg like før jul i aksjonen – “Send ei bok til Sovjet”. Ved hjelp av sovjetiske telefonkataloger fant vi navn og adresser, og sendte i tusentall forbudte boktitler, som julegaver inn bak jernteppet. Det var  fra Solzhenitsyn og hans beretninger om straffekoloniene i Sibir, til Dr. Zhivago og Bibelen. Alt på russisk.  Flere av oss dro også inn i Sovjet, og fikk levert nødvendige varer til  kjente opposisjonelle, eller vi smuglet manuskripter og annet ut. Vårt lille bidrag til tøværet, som senere skulle komme.

I 1989 satt jeg på Stortinget. Tiden var kommet. Muren falt. Despotiene var avkledt. Stasikontorene i Berlin og deres søsterorganisasjoner rundt i Øst Europa viste hvilken overvåking, terror og undertrykking oktoberrevolusjonens arvinger hadde gjort seg skyldig i. Det ble beklemmende stille fra AKP ml, Rødfronten og deres støttespillere. Forstod de etterhvert kanskje hva Proletariatets Diktatur fører til? Plakaten i København til tross, vi kan gjøre Trotskis ord til våre – Kommunismen er havnet på historiens skraphaug. Ved 100 års  markeringene for Oktoberrevolusjonen er vel det en feiring verdt?