Det er kompetid. Glem lavkarbo, finn frem poteter, rivjern, salt kjøtt og flesk,  eller ta turen til kompekjelleren på Vennesla. Kjært barn har mange barn. Varianter av denne sikringskosten, som kom til landet med poteten, er Komle, Raspeball, Potetball eller bare ball. Det er også uttrykk for regionale varianter, eller rariteter. Ja, Kompa har sågar utenlandske slektninger, som den germanske Knoedel. For oss er det bare Komper, som gjelder.

Mange år som pendler, og lange perioder i Hovedstaden til tross. Kompa har hatt en fremtredende plass på bordet, og i livet mitt. I Oslo, ikke minst takket være et Laug av kompiser, benevnt Sørlandskompagniet. Herrene i Lauget oppbevarer, foredler og ivaretar kompeoppskriften, nedarvet fra et av medlemmenes bestemor fra Vennesla. Hun har sikkert fått den fra mor si, som fikk den av mor si og mora hennes.

Vi møtes hvert år i november, skreller, rasper, kutter, komper, syder og koker. Etterpå nytes produktet med meierismør og tyttebærsyltetøy. Enkelte drister seg også til å drysse sukker på kompene. Vi skyller alle ned med kald melk eller surmelk, og stemningen blir høy på karbo, kalorier, bløde konsonanter og skarrelyd.  Til foredlingsoppgaven er det nedsatt et eget Forsknings-og Innovasjonsutvalg. Mange kreative forslag er fremmet, og justeringer av oppskriften prøvet. De stemmes uansett resolutt ned. Det blir på bestemors vis.

Så lenge jeg har levd har Vennesla vært det samme for kompa, som Lyon er for Bocuse d’Or og Gastronomien. Da jeg var gutt, dro familien i flokk og følge på biltur over heia fra Tveit til Grandtante Ida på Vigeland i Vennesla. Ungeflokkene var store, fettere, kusiner og tremenninger utallige, og kompegryta bunnløs. Det var konkurranse om hvem som kunne spise flest, og på svingete veier hjem igjen, kunne det fort få kvalmende konsekvenser.

Det er glemt. Synet av Tante Idas flammende varme ansikt, kraftige armer som trakterte øsa over gryta, og lukten av damp, komper, salt kjøtt og flesk, skaper vidunderlige gode minner . Minner som deles, og fungerer som lim på tvers av slektsledd, lenge etter at Tante Ida vandret i en alder av 98 år.

Tilbake i Kristiansand, i moderne leilighet i byen, blir det ikke til å lage komper fra bunnen av. Som denne oppskriften viser- det er litt av en jobb! Lenge var det, nå nedlagte, Husholdningskjøkkenet i Gyldenløvesgade, som stod for familiens forsyninger av komper, når det var kompetid. Aller helst de lettere, lyse og utrolig velsmakende kompetter. Samme rett i litt mindre utgave. Dette var blant de rituelle måltider, som kom på bordet når vi søsken, med barn, kunne samle oss hjemme hos våre foreldre på Hamresanden. Ja, mamma gikk til og med så langt, at hun ei gang forserte sikkerhetskontrollen på Kjevik, og fikk flyfraktet ei spann med kompetter til et vennelag i Spania. I dag hadde nok de noe tøffere antiterror bestemmelser  stanset dette sørlandske kulinariske anslag mot Middelhavslandet.

Igjen er Vennesla redningen,  når kompeiveren og lengselen river i kroppen. Kompekjelleren har siden 1991 levert landsdelens beste kumper. I kø, foran trappa ned til kjelleren står vi, flest middelaldrende og lettere tilårskomne. Vi står med medbragt spann i hånda, og var det ikke for kvaliteten på klærne og bilparken bortenfor, er det som scener fra Tredveårenes suppekjøkken. Blir det noe igjen til oss? Det kan lønne seg å ringe i forveien å bestille. Åpningstidene lyver! Om enn det står 11-16 på døren, de løper ofte tom lenge før. Jeg har opplevd å komme hjem med uforrettet sak, og rent og ubrukt plastspann. Skuffelsen var stor.

I  et intervju med Fædrelandsvennen fortalte Gunnar Arne, som eier og driver forretningen, at han selger rundt 650 komper om dagen. Potetene er i hus, gradestokken kryper nedover, og det er kompetid på Sørlandet. Jeg bestiller til uka, og tar turen til Vennesla.

God Søndag.