I 1993 vedtok Stortinget Partnerskapsloven. Den sikret ikke bare like rettigheter med de som inngikk ekteskap etter Ekteskapsloven, men ga også samfunnets annerkjennelse for homofile og lesbiske, og deres rett til å få leve ut sin kjærlighet i trygge og ryddige rettslige rammer. Jeg stemte mot loven – jeg valgte feil!

Det tok lang tid før jeg forstod, at saken dreide seg vel så mye om samfunnets annerkjennelse og aksept for mangfoldet, som det å sikre partnere i et samliv juridiske rettigheter. Det siste kunne lett være gjort, uten en ekteskapslignende Partnerskapslov, eller senere en kjønnsnøytral felles Ekteskapslov, slik den ble vedtatt i Norge i 2008. En ordnet ramme om homofilt eller lesbisk samliv, kunne partene også skaffe seg gjennom avtaler, som ordnet rett til bolig, arv, forsikringer, og slike nødvendige juridiske og økonomiske forhold. Avtaler mellom partene kunne nok gi nødvendig trygghet- men, slike privatrettslige avtaler kunne ikke gi aksept, likestilling, likeverd, eller manifestere samfunnets annerkjennelse av det mangfold, som i dag ses på som en selvfølge.

Jeg forstod først hvor viktig det siste er da regnbueflaggene, som fikk pryde broene som inngangsporter til Skeive Sørlandsdager i Kristiansand i august 2016, ble kappet ned. Frihet fra frykt for trakassering, aksept av mangfold og respekt for annerledeshet er ingen selvfølge. Det må kjempes frem. Disse kampene har kostet. Lovgivningens symbolkraft, normative stadfestelse av rett og galt, og modige menneskers handlinger i lys av urett er viktig. Som mottrekk mot uretten, trakasseringen eller uforstanden, som de nakne flaggstenger demonstrerte, beordret Kristiansands ordfører, Harald Furre, Regnbueflagget heist over byens rådhus. Det krevde mot, handlekraft og forståelse for symbolverdien av mangfoldet i byen vår, og i samfunnet forøvrig.

Det var flertall i Høyre mot Partnerskapsloven da den kom. Uten at partiets representanter hadde vært fristilt for å stemme etter sin egen overbevisning og samvittighet, ville loven ikke blitt vedtatt. Jo Benkow, Kristin Clemet, Erna Solberg og Per Kr. Foss var blant de som sterkt engasjerte seg for loven. Det ligger nok i konservatismens natur, at mange av oss konservative bekjenner oss til romernes visdomsord “Festina lente” – ile langsomt. Det manglet ikke på oppfordringer om å vise mer mot, om å stå opp for retten til å være annerledes, forsvar for friheten til å velge, også det er konservative dyder. Jeg forstår nå, at disse rettighetene ikke er gitt- de må kjempes frem, og Partnerskapsloven var et skritt på veien, som jeg stilte meg i veien for- det var feil!

Min feil, Mea Culpa. Det står jeg til ansvar for. Derfor er jeg glad for, at Høyres ordfører og byen min viste vei og ga oppreisning til de mange som gjennom årene er blitt forfulgt, trakassert eller undertrykket for sin legning. Ikke bare vaiet regnbueflagget høyt og fritt over Rådhuset- men byen levde opp til sitt motto- Causa Triumphat Tandem Bona” – Den gode sak seirer til slutt.