Kontrastene i verden er mange. Torsdag ettermiddag kunne jeg fra kontorvinduet skue utover Kristiansand Havn. Blygrå november. Regnet pisket mot rutene, og noe mer ugjestmildt og traurig enn Sørlandsklimaet i november, det kan knapt tenkes. Litt over et døgn senere, våkner vi til soloppgang over Atlanterhavet. Et kakafoni av fuglekvitter over mangroveskogen, slanke flamingoer strekker hals, og varmen omfavner oss, mens morgenkaffe nytes på verandaen. Her oppleves ro, multikulturelt samkvem, store og små gleder med kniv og gaffel,  og “snow birds”  fra alle nordlige bredde og lengde grader i vinteropplag.

Vår årlige utflukt, flukt fra november mørket, for feiring av Thanksgiving med gode venner, er godt i gang. Det gir et påfyll av solbestrøkne D-vitaminer, lysterapi og glede. Fysisk og mental opprustning for å takle en lang norsk vinter. Fra mitt vindu her nede er det soloppgang, lys og optimisme. For noe over ei uke siden valgte innbyggerne her i Palm Beach å  gi sine stemmer til Hillary Clinton. Naboskapet stemte 56,5 prosent for henne, mot 41,2 for Trump, og enda klarere var det i folkerike Broward og Miami. Det holdt  allikevel ikke mot sterke tall for Trump i resten av staten. Florida ble avgjørende. De sender “the Donald” til det Hvite Hus. Reaksjonene på det står også i sterk kontrast til roen, varmen og generøsiteten hos folket her langs the Intercoastal. Uroen som er skapt, og utryggheten for hvilke politiske valg som nå vil bli gjort, gjør allikevel ikke mye inntrykk her denne morgenen.

Fra Boynton Marina går båtene ut i “Gulfstream”. De har tanket opp, fylt kjølebaggene, og klargjort stenger og agn. Der ute venter eksotiske fiskeslag som Blue Marlin, Tuna, Delfin og Wahoo. Det kan nok by på kamp å lande noen av disse,  men det er en fredfylt kamp. Slik er spillereglene i den sporten. Slik skulle det være når valget er avgjort også. Etter spillereglene i demokratiet, tradisjonene og  av hensyn til landet, skulle folket nå stille seg bak flagget og Presidenten. De gjør ikke det. I tusener  omringer  de Trump Tower, parker og offentlige steder med sine rop, bannere og iltre- “not my President”. Den nyvalgte må møte dem med sinnsro, lytte og ta innover seg, at det ikke er nok å si at han vil være President for alle amerikanere. Han må bli det også.

Han som har vært på stemmefiske, som lyktes i å få mange nok til å bite på agnet, og omkvedet- I’ll fix it. Nå må han vise nettopp det. Om det stormer rundt ham, kan han ikke stikke seg bort. Når vi mistrives i mørke. våte og kalde november kan vi stikke avsted. Vi har gjort det. Solen er i ferd med å stå opp, og lys og varme sprer seg over landskapet og frosne kropper. Det er morgen i Florida.Det er natt, mørkt og kaldt hjemme. Skal folk tro på en ny morgen for Amerika, må vi se en President som går fra stemmefiske til praktisk, møysommelig arbeid med Kongressen og folket for å bedre infrastrukturen, styrke konkurransekraften, bedre utdanningsinstitusjonene og gi håp om jobb og velferd. Skal han lykkes med de,t må han starte med å se kontrastene fra sitt eget budskap i valgkampen, til den forsoning han må skapes for å lykkes. Lykkes han ikke, kan det etterhvert bli mørkt og kaldt her også.

Enn så lenge, glir vi inn i dagliglivet med lokalbefolkningen. Det blir vennebesøk, strandliv, muligens en fisketur og garantert juleshopping. Vi er hjemme her, men likevel gjester, eller “aliens” som vi betegnes idet vi spaserer gjennom passkontrollen. Som de mange andre tilreisende, snow birds og korttidsturister er vi velkommen.  Vi utgjør en viktig del av økonomien i Florida. Det gjør også de mange Hispanics – inkludert de som har fått merkelappen “illegal aliens”, og som nå skal oppspores, samles og sendes ut av landet. På tross av det fikk Trump flere Latino stemmer enn Mitt Romney(R) gjorde ved forrige valg. Kanskje de mange Mexicanere, Dominikanere og andre lovlig innvandrede Latinos, også føler ulovlige immigranter som en trussel mot egen trygghet for jobb og hjem. Innvandringsspørsmålet er viktig for mange. Det bør vi lære av, og vite at mange hjemme også er opptatt av i en tid med krig,  uro, flyktninger og folkevandring i våre nærområder.  “It was the best of times, it was the worst of times”, tenker jeg – og skjenker meg en kopp kaffe til, mens sola finner sin vei opp himmelhvelvingen.