I Dagsrevyen, onsdag denne uken fikk vi bli kjent med tre tøffe jenter. I et innlegg i Aftenposten  hadde Ella, Ellisiv og Ea fortalt om deres hverdag blant jevnaldrende i skolegården. De beskriver ubehag, frykt og sinne over å få slengt etter seg ord som svir og sårer. #Metoo slo visst ikke ned i skolegården. Hore, sluts, billig og fitte hører til i guttas vokabular i møte med disse tre 14 åringene og deres venninner. De tar til orde for økt oppmerksomhet, kunnskap og tiltak fra skoleledelse og voksne.

De krever tiltak allerede fra 3-4 klasse. “Det var da det startet for oss”, sier jentene. Jeg gremmes, og skammer meg over hva de har fått oppleve. “Vi nekter å godta det som vår hverdag”, skrev de i avisartikkelen. Det gjør de rett i. Ingen av oss  kan akseptere, at småjenter fra 3-4 klasse og oppover, skal følges av  krenkende bemerkninger og seksualisert kroppsfiksering.

For meg var dette en  av ukas virkelige nyhetshendelser. Jentene fikk fortjent stor oppmerksomhet om sitt budskap. Honnør til Mona Fagerås (SV), som inviterte dem inn til Stortingets spørretime, og Jan Tore Sanner som klart fortalte disse tre, og alle andre unge jenter. Dette skal verken de eller vi finne oss i !

Allerede i 10 års alderen utstyres de fleste barn med mobiltelefon. 87 prosent i denne aldersgruppa oppgir at de bruker egen smarttelefon, og med den er de tastetrykk unna all verdens eksponering til godt innhold og sosial kontakt, men også til rykter, trakassering, utestengelse, bilder, vold, sex og inntrykk ingen 10 åringer bør utsettes for.

65 prosent av guttene, i  aldersgruppa til Ella, Ellisiv og Ea, opplyser i Medieundersøkelsen 2018 at de bruker porno på nett. Det er ikke langt derfra til å tro, at dette setter varig preg på deres oppfatning av jenter, seksualitet og normalitet. Dette, og jentenes oppriktige fortelling om deres hverdag, må føre til at temaet #Metoo får sin naturlige plass i undervisningen, i konfirmasjonsforberedelser, i skolegården og alle plasser hvor barn -og ungdom ferdes.

Det er mulig jeg er utsatt for aktiv fortrenging av adferd og opplevelser fra egne spede ungdomsår. Men, hva som nå beskrives fra skolehverdagen til 12-14 åringer er fjernt fra oss famlende og usikre tenåringsgutter, som i hjembygda snek oss bak låven for å smugrøyke og bladde i forbudne kulørte magasiner og manneblader. Vi skulle nok heller blitt møtt med frimodighet og ærlige samtaler med lærere og andre voksne. Det var ikke rare greiene, og heller kleint, de få gangene seksualitet og forplantning ble flyktig og pliktmessig adressert i en biologitime eller to.

Hadde det vært annerledes i egen tenåringstid, hadde vi kanskje hatt en større beredskap, mot og styrke til å ta fatt i det som nå får rulle og gå i sosiale medier. Det er ingen unnskyldning. Vi får nå høre om språk, handlinger og opprørende krenkende oppførsel i skolegårder og ungdomsmiljø, som vi må ta fatt i. Det virker som om vokabularet fra veggene på tilgrisede offentlige toaletter har tatt steget ut i dagligtalen. Det må vi reagere på. Vi må si fra når vi opplever det, eller hører om de som utsettes for det.

For lengst har nettbruken tatt over for redigerte medier i ungdommenes medievaner. Vi som foresatte, foreldre, besteforeldre, lærere, barne- og ungdomsledere og voksne må skjerpe oss. Vi må følge med. Vi må lytte til modige jenter, som tør å si fra. Vi må ta fatt i hverandre, guttene og nærmiljøet vårt. Vi må tørre å snakke om hvordan vi vil ha det, og hva som aldri må aksepteres. Vi skylder Ella, Ellisiv, Ea og alle deres medsøstre det.

#Metoo må bli tema også i skolegården.