Morning has broken-klar for en ny start! Soloppgangen er en del av dagens og livets rytme. Muligheter ligger foran oss. I  en stille morgenstund, og over en kaffekopp reflekterer jeg på tryggheten og gleden i de faste ritualer, tilhørighet og identitet.

Vi er så heldige å få være i Florida noen ganger i året. Jeg våkner tidlig, setter over kaffien,  og venter på at dagen skal våkne. Fra mitt vindu skuer jeg ned i båthavna, over kanalen og utover horisonten. Det begynner med en kort grålysning, fugler og dyreliv i mangrovene starter sitt daglige kor og kakkafoni. Like etter skifter paletten på himmelen til nyanser av pastell, og så eksploderer det i lys idet sola bryter horisonten og stiger opp av havet.

Jeg blir aldri mett av dette. Om enn fargene skifter, sola noen ganger blir liggende bak mørke skyer-det er livets under og rytmen i tilværelsen, som spiller seg ut fra mitt vindu. “Morning has broken, like the first morning”, synger Cat Stevens. Ja, denne følelsen av å bli gitt en ny dag. Se mulighetene, som ligger foran, og å kunne legge ting bak seg å gå videre. Det gir meg trygghet og glede fra vindusposten min. Hos oss har Alf Prøysen beskrevet noe av det samme i visa-“Du skal få en dag i mårå”

Nede i båthavna forbereder båtfolket og sportfiskerne seg. De farer ut mot revene ute i “Gulfstream”. Rustet med et utall fiskestenger, kjølebokser med agn – og drikke, legger de utpå med håp om fangst av “Yellowtail Snapper, Blackfin Tuna, Wahoo eller den ultimate Blue Marlin”, som i Hemingways- den gamle mannen og havet. En båt går sjelden ut, men den er velholdt og i upåklagelig stand. En svært tilårskommen mann, gammel og noe gebrekkelig, er nede til den hver morgen. Han er nok ikke i stand til å delta i kampen om fangstene lenger, men han hilser til de som drar ut, sjekker fortøyningene sine, myser mot soloppgangen og går hjem. Han kjenner nok på forventningene om å kunne ta en neste tur, men mest tror jeg han gledes over å tryggheten, rytmen, tilstedeværelsen og gjenkjennelsen. Båten og dagen er hans.

Denne helgen har vi fått ta del i 17 mai feiringen. Hjemme må vi få med oss alt til fast tid, fast sted og i faste former. Menyen skal være det samme, laks og jordbær og Borgertoget må observeres fra “vår” plass. Vi er ikke alene om det. De samme ansikter, familier og venner står hvert år på sitt sted, nærmest som hevdvunnet fra generasjon til generasjon- slik skal det være. Vi ser hvem som har falt fra og nye som kommer til.

I år ble det litt annerledes. 17 mai i Florida er varmere, antrekket lettere i 93 Fahrenheit, nærmest bunadsfri sone, men takket være Sjømannskirka i Miami/Ft.Lauderdale fikk vi følelsen av å få feire Nasjonaldagen med “flokken vår”. Nordmenn i utlendighet, fastboende, tilreisende og de med tilhørighet til Norge og landets tradisjoner fikk delta i den tradisjonsrike Gudsjeneste. Vi sang “Fagert er Landet, Kongesangen og Ja vi elsker. Noen slet med tekstene, men alle nynnet med. Takk til @Sjømannskirka, ansatte og frivillige som stiller opp og samler.

Etterpå ble det barnetog med Sheriff og blålys foran, en broget flokk foreldre, besteforeldre og gamle etter. Noen har knapt vært i Norge, andre har ikke lenger helse til å kunne reise “heim”, men liksom den gamle mannen i båthavna kommer de for å hilse på. De stryker den gamle syttendemai sløyfen, og nynner med. Det er glede, tilhørighet, trygghet og identitet i døgnets og årets rytme og ritualer.

Morning has broken – Fagert er landet, og god søndag.