Sammen med unge mennesker fra alle verdens hjørner, dro mange unge gjennom generasjoner fra Norge til Amerika. New York og Brooklyn ble inngangsporten. På det meste var  Brooklyn  Norges tredje største by, med noe over 60.000 nordmenn blant sine innbyggere. De skapte et samfunn hvor de holdt seg med kirker, restauranter, slaktere, butikker og eget begravelsesbyrå. Betegnende nok, Halvorsens begravelsesbyrå var den siste norske forretningen til å slukke lyset og stenge døren på 8th Avenue, den tdligere paradegaten- Lapskaus Boulevard.

Jeg ble nylig minnet på denne delen av historien igjen. På en regnværsdag, fikk jeg revet meg løs fra ferieaktiviteter i båt og hytte. Frem fra kjelleren hentet vi opp kasse på kasse med bilder, ting og tang, som lenge skulle ha vært sortert ryddet og ordnet. Blant disse var også ei kasse etter min far. Bildet ovenfor var ett av mange fra hans,  og vår egen families utvandrerhistorie.

I de norke miljøene på østkysten sies det ofte,  at nordmennene bygget New York. I alle fall fant de seg i tusentalls til rette i beskjeftigelser med betegnelser som Floorleggere, Carpentere, Dockbuildere og ingeniører. Pappa var Dockbuilder. De drev peler i elva for bygging av broer, brygger og kaier, og la grunnarbeidet for fundamentene og stålkonstruksjonen til skyskrapere og andre kjente byggverk i Metropolen. Verrazano broa, Twin Towers og FN-bygningen var blant de arbeidsstedene min far og hans kompiser stolt fortalte, at de hadde deltatt på.

Den norske ingeniøren Ole Singstad har til og med kommet på sokkel, riktignok beskjedent på New Jersey siden, borte ved buene for innkreving av bompenger, men han var utvilsomt den som utviklet ny teknologi og trygghet for å kunne bygge tunellene under East River og Hudson. Det kunne være surt, kaldt og farlig å klatre i stålskjelettene til skyskraperne, eller å stå til livet i elvevannet for å få verktøyet på plass, og få jobben gjort, men det var godt betalt. Hjem kom mennene med lønninger som lå langt over det de ville kunne tjene hjemme i Norge. De var unge, ambisiøse, og de tok del i den amerikanske drømmen med å være med å bygge byen og landet.

På folkemunne i smeltedigelen fikk nordmennen tilnavnet Square Heads. Det høres ikke smigrende ut, men det lå i det, at de ble betraktet som hardt arbeidende og ærlige , om enn noe naive og enkle. Ikke det, at andre folkeslag slapp unnå karakteristikker med en undertone av karikatur og mobbing. Italienere var Gumbas, tyskere Krauts, engelskmenn Limeys osv. Godlynt erting, og erkjennelse og respekt  for forskjellene mellom mennesker, kulturer og skikker var en sikkerhetsventil, som fikk smeltedigelen av folkeslag og mulige motsetninger til å fungere.

I dag er Lapskaus Boulevard og 8th Avenue kinesisk. Andre folkeslag og nye innvandrergrupper som russere, og fra ulike land i Sør Amerika har overtatt andre deler av Brooklyn og Bay Ridge. Men på 17 mai toger de fortsatt i tusentalls gjennom Brooklyns gater. Toget legges hensiktsmessig alltid til den nærmeste Søndag, så kan de kjøre inn til byen fra Connecticut, Staten Island, New Jersey, Pennsylvania, og alle andre steder hvor senere generasjoner, og avkommet etter de som bygget New York måtte ha slått seg ned. Vi som har deler av vår barndom og oppvekst i Brooklyn, har fått vår egen Arena på sosiale medier- Brooklyn Norwegians. Her deler vi bilder, minner og betraktninger, slik det gjøres på mange slike sider for spesielt interesserte. Jeg la ut bildet av min far, som et vitnesbyrd på at også han gjorde sin innsats blant de mange som bygget New York.

Det er mer enn et munnhell. Bildet avstedkom hundrevis av reaksjoner fra alle deler av Amerika, og fra en stripe med postnummere i Norge.  Mange med vitnesbyrd om besteforeldre, fedre, brødre og kjente, som hadde historier som bygningsarbeidere av ulike slag. Min bestefar var med å bygge George Washington broa, pappa deltok  på. . . . . . . osv. Andre fra unge mennesker, som hadde gått i sine fedres fotspor og fortsatte tradisjoner som Dockbuildere og Carpentere, og som  stolt viste til sin tilknytning til ulike “locals og chaptere” av sine fagforeninger.  Medlemskapet i disse var inngangsbilletten til fast arbeid, ordnede arbeidsforhold og velferdsordninger, som verken var eller er universelle i Amerika. Ikke rart, at medlemskapet nærmest har gått i arv mellom generasjoner av bygningsarbeidere. Det bygger kompetanse og skaper tilhørighet, identitet og stolthet.

Det gulnede bildet fra Brooklyns havnefront minner meg på å være takknemlig for de som har gått foran. De skaffet oss grunnlag for vår egen utvikling. I vår famile, som i tusentalls andre, Amerika ble en nøkkel til arbeid og velferd. De visste å bruke den, og de betalte tilbake – de bygget New York