52 plukk opp, står det på bildet fra coveret til Kløver Knekt og Skarre R s låt på NRK P3 Urørt. Jeg husker spillet. Ei  gang var jeg på nippet til å vinne i poker mot noen av de større guttene i bygda. Da inviterte de i stedet til å spille 52 Plukk Opp. Jeg lot meg lure, og vips var alle kortene kastet opp i lufta. De sa jeg vant, og premien var å få lov å plukke alt opp igjen. Når jeg ser hva som foregår i prosessen omkring mulig ny kommunestruktur i Norge, minner det sterkt om det samme spillet.

428 kommuner er kastet opp i lufta. De henger der, og få har landet etter at Kommunalministeren inviterte til prosesser, hvor kommunene selv skulle forsøke å finne frem til nye konstellasjoner, grensedragninger og sammenslåinger.  I følge regjeringen og Ekspertutvalget, som i vår kom med sin innstilling, bør prosessen og diskusjonen rundt i Kommunenorge dreie seg om følgende 10 kriterier:

1. Tilstrekkelig kapasitet
2. Relevant kompetanse
3. Tilstrekkelig distanse
4. Effektiv tjenesteproduksjon
5. Økonomisk soliditet
6. Valgfrihet
7. Funksjonelle samfunnsutviklingsområder
8. Høy politisk deltakelse
9. Lokal politisk styring
10. Lokal identitet

Det pågår voldsomme diskusjoner. “Utgangspunktet er at de lokale prosessene er viktigst, en god kommunereform bygger på lokale løsninger“, sa Kommunalminister Jan Tore Sanner da han tok imot Ekspertutvalgets innstilling. Det høres fornuftig ut, men jeg er redd bordet fanger. Det er en prosess og et spill med ukjent resultat som er satt i gang. Der hvor kortene måtte falle ned etter spillet, blir det Kommunalministeren, Regjeringen og Stortinget vil måtte ta til takke med. Slik debatten nå går, vil det bli de sub-optimale løsninger og egeninteressene, både de uttalte og de uuttalte, som blir bestemmende. 

Hvem er det lokalt som vil være de bærende agenter for å få til forandring? Jeg er redd de er ganske få, i forhold til de mange som ser seg tjent med å la tingene bli som de er. Fagsjefer, som ser jobbene sine endres eller forsvinne i en mer effektiv kommunestruktur, “yrkespolitikere” som frykter at taburettene blir færre, og muligheten for å få egen lønnskabal til å gå opp vanskeligere. Det er mange ulike særinteresser og private hensyn, som vil sitte i bakhodet på de som skal fremme forslag utfra de objektive kriterier. Skjønn, vurderinger og følelser nøres opp under  av taktiske politiske – og makelighetshensyn. Disse kan bli like avgjørende for resultatet, som en overordnet klar tanke for å sikre land og folk den best mulige styringsstruktur.

Kanskje det er det som kalles for det muliges kunst i politikken. Kommunalministeren vil fristes til begjærlig å gripe de forslag til sammenslåinger som måtte komme. De vil bli løftet frem, og i en proposisjon til Stortinget bli omgjort til regjeringens egne. I politikkens arena vil det bli erklært som en seier, både for lokaldemokratiet og tanken om en mer effektiv forvaltning.

Men, risikoen er stor, for at det nettopp er det minste felles multiplum av ulike heldige og uheldige hensyn som er ivaretatt. Bykommuner som Stavanger, Kristiansand og Ålesund opplever alle, at mange i nabokommunene heller vil slå seg samen med hverandre, enn å bidra til en større region med utgangspunkt i byen. På samme måte hører vi fra tillitsvalgte i kommuner som Vestby, Geilo eller Sula, og mange andre- best er det kanskje å la det bli som det er. Jeg håper jeg tar feil, men slik prosessen til nå er overlatt kommunene selv virker det som om Regjering og Storting har abdisert. Jeg mener det er deres fordømte plikt å gi landet en styringsstruktur tilpasset vår tid og kommunenes oppgaver. Verst er det med vinglingen fra Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre. De virker mer interessert i opportunistisk å fiske i opprørt hav, enn konstruktivt å legge klare forventninger til hva som bør skje etter de mange rådslag og ekspertutredninger. 

Jeg håper jeg tar feil, men spillet minner mistenkelig om mitt første møte med 52 Plukk Opp. De sa jeg vant, men jeg hadde ikke annet valg enn å innkassere seieren med å plukke opp kortene slik de til slutt falt ned .Etter alt arbeid med kriterier og anvisning av hva som vil være de beste løsninger, ville jeg unne Kommunalministeren og innbyggerne i fremtidens Norge mer enn som så.