Denne uken har jeg ledet en spennende samling mennesker i Kreativt møtesenter  i Grimstad. Skipsreder Andreas K.L.Ugland, ble i sommer i all hast sendt til Sørlandet Sykehus. Det stod om livet, men under Overlege, Dr. Med, Odd Mjaalands kyndige hender, fikk den da 89 år gamle mannen, med egne ord livet tilbake. Ugland har alltid vært en grunder, utvikler og innovatør i sin næringsvirksomhet. I Odd Mjaaland traff han en lege med samme tro på utvikling, innovasjon og stadige forbedringer i behandling og effektivitet. Til ære for sykehuset og teamet, som hadde håndtert ham profesjonelt og kyndig, trommet rederen sammen et spennende seminar om innovasjonskraft og innovasjonskultur.

Vi fikk høre hvordan de tre legene, Svein Mjaaland, Christian Kersten og Marte Cameron, med hver sin medisinske doktorgrad, jobbet sammen om å utvikle en revolusjonerende ny metode i smertelindring, basert på en oppdagelse gjort under anvendelse av en spesiell type kreftmedisin. Dette ble det i sin tid gjort rede for i en pressekonferanse, fortsatt tilgjengelig i Fædrelandsvennens klipparkiv.  Innenfor rammene av Helse Sør Øst, og deres selskap Inven2, er det inngått samarbeid med farmasigiganten Merck. Malen her er, at fremtidige inntekter fra en slik avtale skal fordeles med 1/3 hver på selskapet, sykehuset og legene. Det vil si, vi fikk høre vel så mye, om hvilken kamp de har ført for å nå frem med sin oppdagelse. Avkledd alle fine ord i helseplaner , sykehusstrategi og ambisjoner i helseregionen, fikk vi en innføring i manglende forståelse og kultur for innovasjon.

Det gjelder særlig ved oppfinnelser, oppdagelser eller produktutvikling, som har eller kan få betydelig økonomisk verdi. Vi fikk mange historier om hvordan kulturen i den offentlige sykehussektoren, heller motarbeider enn befordrer slik produktinnovasjon. Som de fleste oppfinnere og nyskapere vet, trenger du støtte fra eksterne rådgivere, risikokapital og industrielle partnere for å få et produkt opp, frem og ut i markedet. I offentlig eide, monopolliknende institusjoner er selvsagt begrensningene for å drive kommersiell virksomhet mange. Men nysgjerrighet, vilje og ønske om å heie frem utvikling, vil kunne gjøre en stor forskjell. Lov om offentlige anskaffelser  brukes som forsvar for anbud og valg av trygge etablerte løsninger, store eksisterende leverandører og lavest mulig pris. Ja, trygt er det kanskje, og mest lettvint er det i alle fall, men om viljen er tilstede trenger en ikke bruke minste motstands vei. Regelverket gir mulighet for å etterspørre nye løsninger, men det krever litt ekstra innsats gjennom utlysing av utviklingskontrakter

I følge de tre legene, bak den nyskapende medisinen og smertelindringsmetoden, hadde Sørlandet Sykehus for sin del mottatt mer enn 16 millioner i bidrag/royalties for sin eierandel til oppdagelsen. Mer kan det bli. De etterlyste hvor pengene var blitt av. De var i alle fall ikke benyttet til å bygge støttefunksjoner for videreutvikling og innovasjon. Heller ikke er de avsatt som såkorn/risikokapital for nye satsinger i Sykehusets regi, eller til å kunne kjøpe ekstern kompetanse til å løfte nye ideer og produkter frem til kommersialisering. Sykehusdirektøren, Jan Roger Olsen, måtte minne om at dette ikke er en primær virksomhet for offentlige sykehus. Tjenesteinnovasjon har de vært flinke til for å utvikle og forbedre virksomheten sin, men det er klare begrensninger i å drive kommersiell økonomisk produktutvikling. Skipsreder Ugland minnet om at han ofte hadde stanget hodet i begrensninger og lovverk, når nye arbeidsformer og produkter skulle prøves ut. Han hadde medisinen klar for å løse det- “så får vi forandre lovene”

I norske sykehus er det lett å identifisere behovene. Vi har mennesker som ser løsninger, og vi har ildsjeler som Mjaaland, Kersten og Cameron. Da må vi hos eiere, ledere og interesserte få forankret viljen til å skape innovasjon, og vi må ønske å organisere oss slik at vi bygger Team og støttefunksjoner rundt ildsjelene. Kanskje vi må forandre lovene og spillereglene ? Vi må rett og slett gi arbeidsrom og armslag til urokråkene. Ildsjelene som ser muligheter hvor andre ser det umulige, og vi må bygge en kultur som heier slike mennesker frem. Vi må feire suksessene, og forstå at det kan bli gjort feil underveis. Går noe galt, må det være støtte til å gå videre, uten å legge bør av klander og etterpåklokskap til byrden.

Det tar jeg med hjem, etter noen spennende timer sammen med mennesker som vil og kan.