Allerede på onsdag kunne vi slå fast, at det blir tidenes medaljehøst for Norge i OL i Pyeongchang. Vi kompenserer for tidsforskjellene med varslinger og sendinger på alle ulike medier. Enkelte øvelser kan vi fortsatt følge på skjermen i kontorfellesskapet, eller vi legger inn split screen med siste oppdateringer på nett, og for noen ligger NRK Radio på øret.

Seiern er vår, New York Times har kjørt en serie artikler om fenomenet, vintersportslandet Norge. Avisen har fokusert på lagarbeidet, dobbeltrom for alpinstjernene våre, og gutta i smørebua som bare får oppmerksomhet når det går galt.  12 februar fikk vi også hovedoppslag, som – “Country of the Week”. New York Times har et daglig samlet opplag på over tre millioner abonnenter, og er blant verdens største og mest anerkjente mediehus. Idrettsstjernene våre bringer ikke bare begeistring, hurrarop og heder hjem. De løfter oppmerksomheten om Norge, bygger omdømme og skaper reiselyst og nysgjerrighet om våre ideer, idealer, destinasjoner, kultur, bedrifter og produkter.

På de ulike arenaene utspiller det seg utallige drama. Bak medaljestatistikken skjuler det seg store personlige offer og ufattelige triumfer. Jeg har har spesielt latt meg begeistre og imponere over viljestyrken, kvaliteten og ydmykheten hos utøvere som Aksel Lund Svindal og Lindsey Vonn. Begge forfulgt av uhell og skader. Som Lindsey Vonn selv sier, hun er på fornavn med flere leger og redningsfolk enn de fleste av oss treffer gjennom et langt liv. I karrieren har hun vært på pallen 135 ganger. Bronsen i utfor dedikerte hun til sin nylig avdøde bestefar med norske aner, han som introduserte henne til skigleden. Karrieren er ennå ikke over, men som den eldste kvinnelige alpinisten til å ta medalje i alpint, innser hun at det blir siste renn i et OL. Det gjør for vondt i kroppen.

Til NRK bekrefter Aksel Lund Svindal, at han har trent seg opp med 5-600 timer bare på ergometersykkelen  siden fallet og skaden i Kitzbuhel, i januar 2016. Vi kan knapt ane hva det krever, monotonien og smerten i de mange ensomme treningstimer. Utholdenheten og viljen, som skal til er formidabel, offeret som gjøres i tid, fravær fra familie og venner, finnes knapt make til.  I en alder av 35 blir han den eldste som har vunnet utfor i OL , og den første nordmann noensinne, som tar tittelen i denne fartsgrenen.

Bronse til Vonn eller gull til Svindal. De står i statistikken-flaggene vaier og seierssanger synges. Det er to prøvede veteraner som mottar sine medaljer. De henges rundt halsen, som synlige bevis på deres store personlige offer, den lange veien tilbake, mestringen, idrettsgleden og den ufattelige triumf de nå kan høste.

For noen rollemodeller – Respekt og takk!