Denne helgen skriver President Obama og Raoul Castro historie. Tøværet er forlengst begynt. Diplomatiske forbindelser gjenopptas, og for første gang på 88 år vil en amerikansk president tale til det cubanske folket. Handelsblokaden, som bidrar til fattigdom og flukt får han ikke gjort noe med. Tiden er løpt fra ham. Med flertallet mot seg i Kongressen, kan han allikevel håpe, at reisen vil bli anerkjent  som nøkkelen til normaliserte forbindelser mellom de to landene. Som ping pong diplomatiet til Nixon og Chou en Lai åpnet forbindelsene mellom USA og Kina, håper jeg helgens baseball kamp i Havana blir stående i historiebøkene kreditert Barack Obama og hans presidentskap.

Jeg har aldri vært på Cuba. Men, landet har allikevel spillet en stor rolle i min ungdomstid. Landet har formet både min verdensanskuelse og mine drømmer.

Drømmene ble foret av Ernest Hemingways  forfatterskap og hans kjærlighet til Cuba. Baren ” La Floridita” med sine famøse fuktige lange luncher og perfekte Daiquiris, og fisketurene med timelange kamper med de spenstige Blue Marlins. Med lukten av saltvann, vugging av bølger og fiskestang, drømmer også jeg om den ultimate Hemingwayeske macho fiskeopplevelsen fra The Old Man and the Sea. Om jeg driver i sola i Gulfstream utenfor Florida, eller dorger på Byfjorden, blir jeg neppe så erfaren, tålmodig, stabeisete eller seig, som den gamle Cubaneren Santiago i romanen. Men, øya, forfatteren, boka og karakterene har for alltid gitt meg drømmen.

Verdensanskuelsen ble preget av tretten dager da verden stod stille, da Kennedy som den frie verdens leder stillet sitt ultimatum mot Kruschov, og hans planer for å omgjøre Cuba til en rakettbase og Sovjetstat i Karibien. Nærmere atomkrigens ragnarokk har vi aldri vært. Alle styrker var i beredskap, og de Interkontinentale Ballistiske Missilene med sin dødelige radioaktive sprenglast stod klargjort. De ventet på Presidentens ordre om avfyring. De sovjetiske skipene,  som var på vei til Cuba med rakettene, som skulle armere de nye basene 140 km fra Florida, ble i siste øyeblikk instruert fra Moskva- snu og vend hjem! Verden pustet lettet ut. Cuba og dets folk, forble gjennom hele den kalde krigen en kommunistisk planøkonomisk og totalitær utpost i Karibien. Etterhvert tørket finansieringskildene fra Moskva opp, og etter murens fall har de falt stadig lengre tilbake i økonomisk utvikling. Castro fikk sin revolusjon. Han vant makten, men hundretusener av flyktninger blant de ca 2 millioner cubanere i USA, og en økonomi i ruiner,  minner mer om fallitt, enn et monument over den kommunistiske idealstat.

Det forplikter når Obama i dag lander i Air Force One. Som Messias forventningsfullt ble hyllet av folket under sitt  inntog til Jerusalem, blir Obama møtt av store folkemengder, plakater og hav av amerikanske og cubanske flagg. Cubanerne vil ha normale handelsforbindelser, åpne for investeringer i arbeidsplasser, velferd og vekst, som de i den kalde krigens skygge aldri fikk oppleve.Det bør de få. For mange av oss unge på 60, 70 og åttitallet var øya et fiendeland i  den vestlige verden. Cubanske varer var forbuden frukt, og reiser til øya var vanskelig. Cubanske cigarer var sagnomsuste, men nærmest som kontrabande å regne. Allikevel fikk vi tilgang til slike, når vi fikk adgang til valutabutikker, forbeholdt partipamper og dollarturister i de gamle østblokkland. Eller, som da jeg tidlig på 70 tallet holdt nyttårsfester på Hamresanden. Erik Rostoft, sønn av den tidligere industriministeren, kom til festen med Romeo Y Julieta cigarer.  Faren hadde fått disse av sin  svenske industriministerkollega, som med Sveriges alliansefrihet stod fritt til å importere godsakene.

Nå har jeg sluttet å røyke. Det har visstnok Obama også . Havana cigarene er ikke lenge forbuden frukt, men tobakken er uansett et tilbakelagt kapittel. Kan han- kan vel snart jeg. Utallige reiseselskaper frister med turer til øya.  Jeg sysler med planer om å reise dit.  Jeg tror det  venter ei fiskestang og en Blue Marlin der nede – en dag