I løpet av ei ukes tid, har jeg deltatt i to konferanser i hver sin ende av landet, Arctic Frontiers i Tromsø, og Sørlandets Petroleumskonferanse i Kristiansand. Selv om lave oljepriser og nedbemanninger innenfor olje, gass og oljeservicesektoren ble omtalt begge steder, var det åpenbart at stemningen var mer mollstemt i syd. Konferansen i Kristiansand, tok da også utgangspunkt i at det er mørke skyer over olje og offshorebransjen. I nord var det i tillegg til olje – og gass, mye oppmerksomhet omkring marine muligheter innen  fisk- og fiskeoppdrett, og forventninger til økt ferdsel, og tilgang til ikke kartlagte ressurser i nordområdene. Optimismen i nord bygger på vitenskap, og tro på miljømessig forsvarlig forvaltning. Slik,  30 års vellykket felles forvaltning av den norsk-russiske torsken, har demonstrert.

I Syd og Vest, melder Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende  daglig om ordretørke, nedbemanninger og dårlige utsikter for   olje – og gassektoren. Todelingen i norsk økonomi viser seg med all tydelighet. Da vi før snakket om todeling, var det for å vise hvordan oljesektoren, og bedriftene tilknyttet denne, stakk fra alle  andre. Her var lønnsveksten høy, kostnadene ved å utvinne olje og gass steg til stadig nye høyder, men med oljepriser langt over 100 Dollar fatet, var ikke bekymringen stor. Annerledes, i de ikke oljerelaterte bransjer, hvor smitte fra lønnseksplosjonen og kostnadsøkningene, skjøv stadig flere bedrifter ut av sine markeder.

I dag er det  snudd på hodet. Det er i kystfylkene på Sørlandet og Vestlandet ledigheten øker mest. Nå frykter  de ansatte i oljesektoren, ingeniørene, fagarbeiderne og alle de øvrige for fremtiden. I tillegg har Paris-avtalen, økt miljøfokus og 2 graders målet, bidratt til at mange ser oljebransjen som skurken i eventyret. Stadig flere ser omdømmet til olje-og gassektoren som dårlig. Når politikerne våre taler, “om det grønne skiftet”, opplever mange i bransjen det som om norsk olje og gassnæring snakkes ned, og at stadig færre vil være assosiert med suksessen disse bransjene, og deres ansatte, har skapt for Norge. Ja, MDG partiet, og andre snakker om å avvikle næringen. De vil la ressursene ligge. Tør unge kvalifiserte mennesker satse på en slik bransje, eller får siste mann beskjed om å slukke lyset?

Det er åpenbart at klimautslippene må ned. Karbonfangst – og lagring må bli ett av kravene, om fossile brennstoff fortsatt skal spille en stor rolle i energiforsyningen. Men, det er også slik, at på vei mot lav-utslippsamfunnet, må gass som energibærer fortsatt spille en avgjørende rolle. Innenfor de neste ti til tyve år, er det i alle fall ikke lett å veksle ut olje og gass, men vi kan få til en nødvendig og avgjørende utfasing av kull. Skal det lykkes trenger verden mer norske energiressurser. NHO foreningen, Norsk Olje-og Gass, har vist til noen slående eksempler på betydningen av norsk gasseksport til Europa. Energien fra gassen, er 10 ganger høyere enn den samlede produksjon av vannkraft i Norge. Om vi skulle erstattet gassen med  vindkraft, måtte vi bygget 160.000 vindmøller, eller 160 nye Atomkraftverk om energien skulle erstattes av slike. Det illustrerer dimensjonene og kraften i energinasjonen Norge. Det må vi ikke miste av syne i mismot over dagens depressive oljepriser.

Verden flyter over av olje nå. Prisene er lave, og det er alt for stor kapasitet i oljeservice i forhold til nye tilgjengelige oppdrag. Dette vil snu, men kravet til å bidra i overgangen til lav-utslippsamfunnet forsvinner ikke. Dessverre er det slik at veldig lave oljepriser også svekker viljen og innsatsen til overgang til fornybare og dyrere energikilder. Vi trenger kloke hoder for å få til effektiv karbon fangst og lagring, vi trenger norsk gass i stedet for kull, og vi trenger en energisektor som vrir forbruket over mot de energibærere som slipper ut minst. Vi må øke bruken av fornybare energikilder, og bruke energien langt mer effektivt. Det får vi ikke til med å avvikle norsk olje-og gass. Det får vi bare til med en helhetlig energipolitikk, som inkluderer fortsatt forsvarlig og nødvendig utnyttelse av petroleumsressursene våre. Vi må, som jeg opplevde det i nord, basere oss både på vitenskap og tro.  Tro på på at vi evner å ivareta en forsvarlig ressursforvaltning. Det er et Adelstegn over Norge som energinasjon.  Så svaret er – vi må holde lampen tent. Det er alt for tidlig å slukke lyset for det norske olje og gasseventyret.