Det er presidentkampanje i Amerika. Skjellsord og invektiver hagler. Trump bruker et språk verdig en TV reality stjerne, når han ber andre om å «go F….themselves», eller får Sara Palin til hysterisk å raljere, og å proklamere «he will kick ISIS ass» For så vidt står Jeb Bush sin kommentar om Trump i stil- «he’s a Jerk»

Her hjemme, har debatten gått om politisk retorikk, og utsagn som, «å bli båret på gullstol», må unektelig forstås som ufølsomme, om de settes sammen med småbarn som plukkes opp av Middelhavet eller familier, som henger igjen i piggtråd i grensegjerder på Balkan. Så var det vel heller ikke slik hun hadde tenkt seg det, Integreringsministeren. Karakteristikkene tilbake til, og om Sylvi Listhaug, har da heller ikke vært fremført med silkehansker.

Det er skjedd noe i det offentlige ordskiftet, og gjennom ulike nettsteder er det skapt arenaer for debatt, utskjelling, mobbing og sjikane, som vi aldri før har sett maken til. Det er med stigende ubehag, jeg av og til begir meg ut på oppdagelsesreise og leser innlegg og kommentarer, i disse mørkere deler av ordskiftet i samfunnet. Langt ned i barne- og ungdomstrinnet på skolen, kan vi oppleve småjenter bli omtalt som – horer-  av medelever. Facebook, Instagram, Snap Chat og andre sosiale medier, bringer karakteristikkene fra skolegården, bakgården og ut til all verden.

Høflighetsformene De, Dem og Deres er for lengst forsvunnet ut av språket.  Jeg, og få andre savner vel det. Men, politesse og høflighetsfraser, som andre språk fortsatt har mye av, må du nærmest være språkforsker for å hente frem, og da er det av museal og antikvarisk verdi, og ikke som en del av et levende språk. Det kan sikkert være greit nok i noen sammenhenger. Selv er jeg nok for en språklig «dinosaur» å regne, når jeg kan minnes timer med pugging av fraser og former fra Handelsgymnasiets lærebøker i  Kontor- og Dokumentlærelære. Tilsvarende oppleves gymnasdagenes øvelser i forretningsspråk, og brev på tysk og fransk. Nous vous remercions vivement, Monsieur, eller- Sehr geehrte frau Rechtsanwaltin . Fraser javel, men høflighetsformene i et språk er også som lynavledere, eller buffere som hjelper oss til å kommunisere uten å gå i strupen på hverandre. Det hindrer mottakere av budskapet fra å gå rett i forsvarsposisjon, og i stedet for verbal skyttergravskrig, kan språket få være hva det var tenkt å være, en ferdselsåre for kommunikasjon, som bringer oss videre i forståelse og dialog. Tarjei Vesaas sa det slik:

Kvart menneske er ei øy som kjent. Så det må bruer til. Uendeleg mange slags bruer. Naturleg nok har vi lært den bygningskunsten grundig. 

Det finst finare bruer enn ord over til andre, men bare i den rette sjeldne stund. Den lydløse, når alt står stille for ikkje å gå i stykke, medan den minste rørsle er ei gåve på same tid – då er ord ubrukelege

Likevel: tusen gonger oftare er ordet bru – Eit under av ei bru

Når politiske ledere, rollemønster fra film, spill eller bloggposter ikler seg pøbelspråk, og bruker personkarakteristikker fra mobbernes hersketeknikker og vokabular, er det fare på ferde. Det blir som en kaskade, som strømmer langt nedover og ut i de mørkeste avkroker av ordskiftet i samfunnet. Ikke all verdens mobbekampanjer kan demme opp for det. Ordene blir da ikke broer mellom menneskene, de brenner broer. På konsert med Melissa Horn denne uken, oppfattet jeg i en av tekstene at hun sang. «Du har språket og ordene, de kom til oss for å holde oss på jorden» Om så er, bør vi bruke de til å fremme kommunikasjon, sameksistens, respekt og forståelse. Det krever disiplin, av og til å holde tann for tunge, og en smule høflighet. Eller har vi glemt den bygningskunsten, som Vesaas mente vi hadde lært så grundig?

Kort og godt! Heller høflighetsfraser og politesser enn verbale gjørmeslagsmål. Aller helst språk, ord og uttrykk som forklarer, oppklarer og bygger forståelse og respekt. Glemmer vi det står ordene alene, og avkledd tilbake, i språkets nakne brutalitet

La oss bygge noen broer, denne helgen.