Vi er på Art Miami i Wynwood. Her samles over åtti tusen kunstnere, gallerister, samlere, kunstinvestorer og profesjonelle museumsfolk. Det er stedet hvor galleristene  viser frem sine beste og mest talentfulle. Parkeringsplassene på de lokale flyplassene er fylt til trengsel. Det er privatfly i ulike typer og størrelser, som frakter interessenter fra alle kanter av USA og verden forøvrig. Det er globalt, det er kult og åpenbart en arena hvor det stilles strenge krav for å slippe til. Selv reiser vi hjem i de bakre rekker på SAS  nye direkterute Miami – Oslo. Sammen med Norwegian til Fort Lauderdale, gjør de “South Florida” mer tilgjengelig enn noen gang før.

Her i mylderet,  et kakafoni av ulike språk og klær i  alle nyanser av sort, til eksplosive fargepaletter, finner vi Dillon+Lee Gallery fra New York. De har med et utvalgt knippe av sine fremste kunstnere. Her finner vi Per Fronth fra Kristiansand. På bildet er han flankert av Diana Lee, samboer Ella Dahl og Valerie Dillon. I dette miljøet er ikke Per noen fremmed fugl. Hans kunst bærer i seg fotojournalistens evne til å fange øyeblikk, hendelser og stemninger. Han skaper kunstverk i spenningsfeltet politikk og poesi, og bruker fotografi som maleri. Ved bruk av nye digitale verktøy og kunstnerens tradisjonelle pensler og palett, skaper han bilder og verk som vekker oppmerksomhet, selv her i Art Miamis mylder og konkurranse.

Jeg har kjent ham lenge. Som leder for Assuranceforningen Gard i Arendal, gikk jeg til Per da jeg hadde ansvar for å levere min første årsrapport. Vi hadde i årevis brukt de beste grafiske designere i London, og ditto bilder fra annerkjente fotografer gjennom de internasjonale byråer. Vi var blant de største i verden innenfor vårt forretningsområde, sjøforsikring. Jeg ønsket å vise vår forankring i det norske. Oppdraget ble gitt til et lite designkontor i Kristiansand, Trigger Design, og til Per Fronth. De greide å vise hvor vi kom fra. Det ble en symfoni av bilder, med variasjoner over veien ut fra og tilbake til Lindesnes, landkjenning vårt sydligste punkt.

Det var Pers billedlige fremstilling av vår reise. Ikke ulik hans egen. Han slo gjennom ute, skaffet sitt pubikum i metropolen og smeltedigelen New York. Uttrykket er foredlet gjennom erfaringer fra alle verdenshjørner. Han fant veien til Xingu indianerne i Amasonas, roen og stillheten etter “Nine Eleven” i en seilbåt over Atlanteren og etterhvert hjem. Hjemme er Sørlandet, Kristiansand, Flekkerøya, Ella og Barna. Her er ankerfestet, men inspirasjonen, uttrykket, fortellergleden og kunsten krysser alle nasjonale grenser. Han er hjemme her også, Art Miami Wynwood.

Interessen for Pers kunst deler jeg med mange. I høst holdt han salgsutsilling hos Galleri Bi-Z i hjembyen. Det ble rekordomsetning! Forslitt sies det, at det er vanskelig å bli profet i eget land. Per startet med å slå gjennom ute. Han presenteres i Miami blant de fremste, men han er også en kunstner som vi trykker til vårt bryst hjemme. Med ansvar for portretter i Rådhuset av et par av byens ordførere- kanskje også profet i egen hjemby? Men, mon tro, om ikke det fortsatt råder et snev av den redaksjonelle linje fra Trangviksposten i det sørlandske kunstmiljø. Da Sørlandets Kunstmuseum, SKMU i 2015 presenterte en 20 års jubileumsutstilling i Kristiansand, fant de ikke plass til Per Fronth. Det hadde de forlengst i private samlinger, museer og utstillinger ellers i verden. Jubileumsutstillingen skulle gi et bilde av kvaliteten og mangfoldet innenfor den visuelle kunsten i regionen. De fant 33 dyktige kunstnere med ulike  uttrykk og erfaringer. Men, han som var valgt til å illustrere Nobelkomiteens diplom til Barack Obama , var ikke blant disse. Til gjengjeld vil han nok få en sentral plass i det fremtidige presidentbiblioteket til USA sin første svarte president.

Her i mylderet på Art Miami, i kunstmetropolen  synes PerFronth å være hjemme. Han trives med viraken og oppmerksomheten, og dette kresne publikum og de profesjonelle med ham. For meg. La gå, jeg er farget av kjennskap, vennskap og kanskje et snev hjemmedømming. Jeg sier som de sier på fotballkamp i Flekkefjord. Han er en av “åkke guder”, og det er jeg stolt av her i Wynwood, Miami.