Så begynner igjen huset å bli julepyntet. I ganga, over kommoden, henger den broderte nissen med lomme for å ta imot juleposten . I 33 år har den fulgt oss fra vårt første felles hjem. Vi bærer gjerne over med at postlommen begynner å bli fillete i kanten, og fargene litt blasse. Vi er ikke de samme vi heller.

Forventningene til, og gleden  over å få julepost er uansett fortsatt sterkt tilstede. Riktignok, lommen til nissen fått en stadig økende mengde “Ctrl P” versjoner av elektronisk post fra fargeprinteren i hjørnet. Det blir lenge mellom og stadig sjeldnere, at vi tømmer postkassa for  et lass med fargerike konvolutter med håndskrevne adresser og eksotiske frimerker fra spennende land ute i verden, eller årets julemerker som dekorasjon. Gleden over å bli husket, hyggen over å bli oppdatert  med begivenheter i familie, slekt og venners liv er den samme. Forresten, kanskje ikke helt det samme. Sosiale medier med Facebook, Instagram og snap chatter har løpende oppdatert oss om det meste. Ja, til tider langt mer enn en ønsker å få vite om middagsmåltider, gullkorn fra barnemunn og feststemte turdeltakere i inn – og utland.

Nå til jul derimot, er ønsket om velsignet julehelg, og kjappe utdrag fra det familie og  venner i kondensert og redigert form velger å dele med oss, noe av det som fyller adventstiden og skaper forventning om gjensyn og gleder i vente. Som Nissen med julepost har fulgt oss i vårt hjem, hadde mine foreldre en tilsvarende for sine julekort og hilsener. Fra barneårene husker jeg den bugnet med Amerikabrev, Kort fra Tyskland eller familiemedlemmer og bekjente i utenriksfart. Konvolutter som hadde vært underveis i dager og uker før de dumpet ned i postkassa på Hamresanden. Størrelsen på brevbunken vitnet om aktive foreldre, stor omgangskrets og spennende liv. Etterhvert ble brevene færre, håndskriften i adressefeltene uklar og skjelvende, og huskelista med de mamma og pappa skulle sende sine hilsener til fikk flere overstrykninger enn aktive adresser. Slik er livets gang, og slik vil juleposten på veggen her hjemme etterhvert minne oss også om det.

Til da. Om ikke du har all verden å meddele. Om du skulle føle at Facebook, med kringkasting av mulige og umulige hendelser til alle dine FB venner får holde. Tenk igjen.  Er det noen i vennekretsen, eller familiemedlemmer som vi knapt holder kontakt med ellers, noen som vil ha glede av ditt God Jul og Godt nyttår. Finn fram spenningen du selv følte, da du som liten fikk være med å lese, sortere og plassere juleposten. Selv om du skulle føle julekort og julebrev, som nok et automatisert ritual i ei ellers travel tid, så husk at dine gode ønsker vil være med å fylle postlomma til noen som med vemod ser at postbunken blir stadig mindre.

Vi trenger slett ikke fargerike konvolutter, dyre kort og fancy frimerker. Det digitale julebrevet eller kortet er like bra, Mange gjør nok som meg allikevel. Vi printer ut , leser høyt for hverandre og fyller lommen til den gamle nisseposten vår. Har vi fått kortet fra tante Gerd i Brooklyn ? Har de på Vennesla glemt oss i år igjen ? Lurer på om min gamle kollega fra Sveits lever ? Dette hører også til juleritualene, og
etterhvert ser jeg at det strykes folk fra våre lister også. Brev kommer i retur påstemplet, ” return to sender”. Vi beholder listene med strykninger. Påminnelser det også, om brev som ikke mer skal mottas eller sendes.

Juleposten henger igjen på veggen i ganga. Den minner meg om årene som går. Den er en påminnelse om å få skrevet julebrevet og kortene vi selv skal sende. Jeg gleder meg, og  om ikke teksten blir veldig lang så er  ønsket om en fredfylt julehelg oppriktig.  Jeg vet at det blir vel mottatt, og noen vil mentalt igjen kunne  krysse av, de  husket på oss i år også !