Ingen vanlig lørdag. Solen har jaget gråværet vekk. Det ligger et gyllent skjær over byfjorden. Ingen vanlig dag- kjæresten har bursdag. Jenta fra klasse 2øa på Handelsgym fyller 60.

Slike livets merkedager er viktige. Vi stopper opp. Som milepæler, for å merke utgått distanse fra de mange veier som en gang førte til Rom, er disse dagene nødvendige og gode. Vi stopper opp, puster ut, reflekterer og tenker. Tenker på hva vi har opplevd, men etterhvert også stadig hyppigere på det vi har igjen å glede oss til. Jeg jubler for Sigrun- kjæreste, mamma, farmor, elskede og beste venn. Ennå sover hun. Jeg gleder meg til bursdagssang, gaveoverrekkelser, det gode måltid og alle lykkeønskninger som skal bli henne til del. Det er fortjent.

Jeg skal også plukke superlativer, gode ord, karakteristikker og hurrarop frem fra mitt mangfoldige vokabular. Det hører til. Slik skal det være- de er vel ment, og fyller merkedager som denne. Men for kjæresten, for Sigrun er de ikke nødvendige. Hun kjenner meg, vet hvem jeg er. Kanskje så godt, at det er bedre å bruke andres ord for å gi uttrykk for kjærlighetens tilfredshet og glede.

 Det gamle hjerte, Benny Andersen