Tider skal komme- tider skal henrulle
Allehelgensgudstjenesten i den norske kirke feires denne første søndag i november. Bak oss ligger, Halloween, med sine okkulte overtoner av nærhet mellom den virkelige og de dødes verden. Den er blitt til en litt skummel, men leken festaften for de minste, med knask og knep. Denne søndagen er ritualene annerledes, preget av stillhet, ettertanke, savn og lystenning. Denne novemberkvelden tenker jeg på de som har vært, oss som er igjen og de som skal komme. Tider skal komme- tider skal henrulle.
Vi har vært på familiegravene ved de to tusenårskirkene, Tveit og Oddernes. I kveldsgudstjenesten leses navnene på de som har gått bort i menigheten gjennom året. De som ønsker, kan tenne et lys til minne om sine, og på bildet ser vi den lysende globen foran prekestolen etter seremonien. Ute på kirkegården er det et vell av fakler, kirkegårdslys og blomster, som pynter gravene til minne om, og for å hedre de mange som er gått foran oss. Sjelden føler jeg sterkere, at vi står i en tradisjon, bærer en identitet og har ansvar for å ta vare på tradisjoner, skikker og verdier, som har formet oss og samfunnet vårt.
Slekt skal følge slekters gang. Nå er det vi som bærer stafettpinnen videre. Vi står på skuldrene av de mange som har båret ansvaret før oss. Bygdekirka i Tveit, Olavskirka fra 1100 tallet, viser tydelig troens plass og betydning for folk og land. Kirkegården bærer sine mange synlige vitnesbyrd om slektene i bygda og generasjonene før oss. Hvordan troen praktiseres, hva som oppleves som viktig, hva som inkluderer eller ekskluderer, forbinder og forener har skiftet. Mange er dessverre historiene om de som ikke passet inn, ble utstøtt eller ikke ønsket velkommen. Det er også verdt å ta innover oss på en allehelgenssøndag. Vi har ansvar for at det ikke gjentar seg på vår vakt.
Samtidig er det viktig å erkjenne, at det er vår tørn nå. Vår plikt å holde bygningene, gravene, minnene og tradisjonene ved like. Vi må gjøre det på vår måte. På troens grunn- eller ikke. Uansett, vise vei for de som kommer etter oss. Vite hvor vi kommer fra, og hva vi bygger på. Det blir ikke alt som før. Nye ting kommer til. Knask og knep, som innledning til høytiden er nytt. La oss ta barnas gys, forventninger og spenning på alvor. Men, det er ikke det okkulte som forener oss når vi tenker på de døde. Ta barn og barnebarn med til kirkegården, til minnelunden, til de synlige bevis for at vi står i en tradisjon, som det en dag blir deres ansvar å ivareta, foredle og utvikle.
Vi har tent våre lys i kveld. Vi står i en tradisjon- vi vet det. Men, så står vi her også litt rådville, søkende etter vår plass, i vår tid, i den store kretsen, tider skal komme- tider skal henrulle.
Følg bloggen