Da jeg gikk til kirken i dag, slik begynte Rolv Wesenlunds sine harselaser over prester og prekener, i den norske kirke på 70 tallet. Med fare for å bli rammet av karikaturen. Jeg gjorde meg noen tanker på vei til jobben i dag. Bildet er fra min spasertur over Østerhavna i morges. I en slik stund begeistres jeg lett over skaperverket. Få gir bedre uttrykk for sinnstemningen, enn Erik Bye i visa “Hildringstimen” :

Ja, se den gamle gullsmed, morgensolen,
har atter hamret havet til et fat
der Skaperen med ødselhet har drysset
en håndfull holmer som nå bader i karat.

For en velsignelse å bo i en slik by, for et privilegium å kunne spasere til jobben i Østre Standgate, og takk til Christian Qvart, som la byen her,- og Vår Herre som rammet Kristiansand og Sørlandet inn med holmer, skjær og lune havner. Ja, som byer flest i Norge, forbindelsen til havet og verden utenfor er livpulsåren. Den har gitt levevei, impulser og fremtidstro. Men,også utferdstrang, og veien bort fra fattigslige kår og tidligere tiders mangel på muligheter hjemme. Slik var det, da unge menn dro i Viking og bosatte seg i Vesterled. Slik var det, da utvandringen på 1600 tallet satte sitt preg på Holland og Amsterdam. Sjøfolk fra Sørlandskysten var med å bygge Hollands sjømakt, og sørlandspiker var yndet som tjenestefolk og koneemner i de finere Handelshus. Slik ble det igjen, da utvandringen til Amerika gjorde Brooklyn til “Norges” tredje største by.

Hver generasjon må, som Christian Qvart i sin tid,  legge rammene for byen, landets og sin egen utvikling. Det er en åpenbar Megatrend i verden- urbaniseringen skyter fart. Byene vokser, og unge mennesker, talent og et fargerikt fellesskap av nasjonaliteter er med å legge grunnlaget for fremtidens byer og samfunn. På samme måte som sørlendingene, og andre, gjorde det i tidligere tider med sin utferdstrang. Vår generasjons svenneprøve, blir om vi greier å gi byregionene vår armslag, frihet og vekstkraft til å kapitalisere på denne Megatrenden. Gjøre oss attraktive for de som gjerne vil bli, og de som søker seg til. Kommunalminister, Jan Tore Sanner og regjeringen, har i alle fall tatt sats. Diskusjonen om kommunesammenslåinger går høylydt rundt i alle kriker og kroker av landet.

Kanskje startet prosessen feil. Nærmest som en nedenfra og opp prosess. Alle skal tenke fritt – hvem passer vi best sammen med ? Skal dette bli noe av, må Regjering og Storting til slutt si- slik skal landet styres.  Så langt, hører vi  mest om hvem vi ikke skal slå oss sammen med. Nesten uten unntak,  er svaret fra lokalpolitikere i storbyregionene, at de vil velge den lille nabokommunen fremfor å underlegges byen. Dette kan bli vår generasjons største feilgrep.

Derfor vil jeg synge byens pris. For meg er Byen Kristiansand, og bildet fra dagens vandring får stå som symbol og inspirasjon til å velge rett. Jeg kommer fra Tveit, tidligere en liten landkommune utenfor Kristiansand. Bygdas store sønn, flygerhelten Bernt Balchen har fått sin hedersplass i byen. Han står midt i bildet fra min morgenvandring og skuer utover horisonten. Han tok mulighetene og gikk etter polferder, krigsinnsats og internasjonal karriere til topps i McDonnnel Douglas flyfabrikk. Min sambygding og jeg, delte kjærligheten til Tofdal og hjembygda, og den endret seg ikke med kommunegrensene etter sammenslåingen med byen i 1965. Som liten husker jeg morfars frykt mot å bli underlagt byen. Den delte han med mange. Han tok feil.

25 år etterpå ville skjebnen, at jeg var skyggeordfører i Stortinget for forslaget om kommunesammenslåinger rundt inneklemte bykommuner som Arendal, Larvik, Fredrikstad, Hamar og Sarpsborg. Samtidig ble det invitert til fest og middag i Klubben i Kristiansand. Tilstede var ordførere, rådmenn og notabiliteter fra de ulike kommuner som ble innlemmet i bykommunen. Uenige hadde de vært, striden var voldsom og følelsene sterke. Men en ting var de enige om 25 år etter- de vedtok en resolusjon til byens pris. Fyllt av begeistring over skaperverket, respekt for flygerheltens ungdommelige mot og undring over morgendagens muligheter, nynner jeg på “Hildringstimen”, og synger til byens pris og ære. Måtte de neste generasjoner få gjøre det samme, på vei til jobben, en dag der fremme !