Tante Olga døde forrige søndag. Hun ble født det året første verdenskrig sluttet. Hennes mor, oldemor “Besta” Vigsnes ble født i 1881, tre år før Johan Sverdrup stiftet vårt eldste politiske parti, Venstre. To liv- mor og datter, et hopp og et lakk i tiden. Deres livsreise spenner Norges moderne historie. Gjennom besøk, samvær, familieselskaper og begivenheter som bursdager, konfirmasjoner, bryllup og begravelser vever deres historier seg inn i min verdensanskuelse, opplevelser og minner.

“I manns minne” strekker seg for meg, gjennom disse to, langt utover min egen tid. Ved å gjenfortelle, besøke plassene vi kommer fra på Hamresanden, Veraas i Vennesla, og andre steder fra andre slektsledd, binder vi trådene sammen. Vi overleverer vår bit av virkeligheten, menneskene, tiden og landets historie til våre egne etterkommere. Vårt eldste barnebarn, ei vitebegjærlig jente på snart 4 år, spør allerede- “var det sånn det var i gammeltida, farfar”?

Gammeltida blir et fleksibelt begrep. Det oppfattes individuelt, etter hva vi selv har opplevd, hvem vi har møtt og menneskene, som har preget oss med sine opplevelser, fortellinger og krøniker. Gjennom grandtante Olga, som stedes til hvile denne uka, og hennes mor, bærer jeg med meg førstehåndsberetninger om livet som 8 årig gjeterjente på Drivenesheia rundt 1890, unionsoppløsningen, da strømmen kom til Vennesla, to verdenskriger, utvandring til Amerika, velstandsutvikling, velferd, transportveier og biltrafikk.

Fra gården på Hamresanden, hvor Olga ble født, har vi i fem generasjoner hatt utsiktsplass til stranda, hvor laksefisket ga både matauk og tilgang på kontanter. Senere kom byfolk i oljeblanke sjekter til stranda for å bade, og gjennom femti og sekstitallet skaffet bilturister utkomme i kiosksalg, campingdrift, motell og hotelldrift i takt med velstandsutviklingen til folk flest. Gården ga også rom til treffsted med myriader av slekt fra fjern og nær, onkler, tanter, fettere, kusiner og  tremenninger i fleng fra det ganske land, og stadig vekk fra Amerika.

På biltur med pappa til Tante Olga på Frikstad, fikk jeg førstehåndskunnskap gjennom å lytte til deres fortellinger om livet på Hamre i egne barne og ungdomsår. Dans på Adolfs jorde til trekkspill og musikk fra sveivegrammofon, møte med de tyske soldater og hverdagsliv under krig og okkupasjon, slitet og utviklingen, som de var gjennom. Siste nytt fra søsken, onkler og tanter i Amerika. Kaffe, brus og kaker, men også oppdagelsesreiser i nærområdet i Randesund med hennes barn, de yngste på min egen alder.

Nå er “Tante” Olga borte, hun ble den siste av “Besta Vigsnes” 11 barn. Besta var fra Veraas i Vennesla, og selv ett av de 22 barna etter Auen Veraas. Han var født i Vennesla i 1845. Nedenfor skimtes Tante Olga på midten av bildet, i en faksimile fra Fædrelandsvenen i 1987. Sammen med flere av søsknene sine, og resten av slekta, holdt de slektsstevne for å samle etterkommerne etter deres produktive bestefar, min tippoldefar.

Historien blir kort, når den oppleves gjennom fortellinger fra slektsledd til slektsledd.  Fra Besta til Tante Olga, som døde denne uka, spenner den vår  nyere norske historie. Beretningene deres binder tid, historie, familie, folk og land sammen. Vi må ta vare på beretningene, bildene og minnene. De forteller hvor vi kommer fra, hva vi er blitt til, og formidlet videre vil “Gammeltida”  gi identitet, tilhørighet og kunnskap for de som kommer etter.

Fred over “Tante” Olgas minne. Hennes bortgang ga meg tid og anledning til å reflektere over historien- og to mennesker jeg fikk kjenne- to liv, et hopp og et lakk i tiden.

God Søndag