Vi er i adventstid. Dag for dag fylles rommene av nisser, lys, julenips og “relikvier” fra svunnen tid. Alt har sin plass. Ja, det fører nesten til tvangstanker rundt julekrybba.

De første småkakene er bakt. Sigrun er i ferd med å fylle fryseren med sørlandsk hvedekage, bolledeig i lofform. Guttenes favoritt, med eller uten ulike sesongbetonte pålegg. Minechocolate chip cookies og Sigruns brød transporteres til guttenes nye hjem, over broa til Randesund eller flybåren til Oslo. Det må til, om de skal kjenne smaken av jul. Heldigvis selges CB julebrus også i Oslo. Nå slipper jeg å måtte smugle sesongens drikkevarer gjennom sikkerhetskontrollen på Kjevik flyplass.

Den årvisse diskusjonen, om kransen på ytterdøra egentlig burde skiftes ut, er over. Litt musespiste røde bær, og noe færre kvister i kransen enn før. Joda, det er gode grunner til å gå til innkjøp av en ny. Men, den gamle har jo fulgt oss så lenge. På julemarkedet på torvet fant vi en som var nesten lik. Nå henger den på fast plass, og vil om en 10-15 års tid sikkert få samme omsorg og status som den gamle.

Sigrun har satt opp julekrybba. Lenge var det en av guttenes jobb. Han kunne bruke timer på å få det riktig. Tålmodig testet han ut plasseringene, til de ulike aktørene fra Betlehemsmarkene, før han ble fornøyd. Et rituale, som også manifesterte hvorfor vi feirer jul, og som i sin enkelthet står i kontrast til alt annet glitter og fjas vi smykker oss med. Det gikk raskere med mor, hun har hodet fullt av andre oppgaver også, men bildet av krybba blir sendt til den for lengst utflyttede sønn. Svaret kommer prompte- “de står feil”!

Mor forestår oppretting,  og omplassering etter fjerninstruks . Hun burde jo forstått at de Hellige tre konger måtte stå samlet etter sin strabasiøse reise sammen fra fjerne land. Gjeterne hører også til, men litt mer beskjedent i utkanten av kretsen, som han hadde sett det for seg, etter at de fryktsomt nærmet seg stallen fra sin plass ute på markene. Han innrømmet å ha vært borte for rette opp under hvert eneste julebesøk. Det ble riktig til slutt. “Du skjønner, det blir nesten som tvangstanker å få disse på sin rette plass”, sa han.

Ja, krybba er på plass. Den har sin rette plass. I sentrum for vår julefeiring, sentralt i vår kultur, og som kjernen av innholdet i vår kristne kulturkrets. Vi lever i et multikulturelt, flerreligiøst samfunn og staten har kuttet sine bånd til kirka. Det betyr ikke, at vi som samfunn, skole eller familie skal viske ut vår tradisjon, historie og identitet. Det understreket Statsminister Erna Solberg i fjor på en overbevisende og trygg måte i Stortingets Spørretime.

I møte med det nye, med det som er annerledes, er det lett å bli skremt. Nøkkelen til forståelse og toleranse er ikke fornektelse av egen identitet, tro og verdier. Tvert om- toleranse er bare mulig, om vi starter med å erkjenne forskjelligheten. Da må vi vite hvor vi kommer fra, kunne sette ting i sammenheng, og de som kommmer utenfra må også lære våre tradisjoner. Å oppleve jul og å delta i en skolegudstjeneste er en god start. Vi er kommet langt i juleforberedelse. Krybba er på plass, aktørene i juleunderet er riktig plassert. Nei, det er ikke tvangstanker. Det er en bekreftelse på at vi kjenner vår plass, historien, troen og tradisjonene som vi står på skuldrene av.

God jul.