I over 20 år har USA og Nato allierte forsøkt å bygge demokrati og et bærekraftig sivilt samfunn i Afghanistan. Nå står Taliban for døren til Hovedstaden, og vi og våre vestlige allierte flykter landet. Slik russere, briter, persere og andre gjennom historien slukøret har måttet gi opp, overfor disse uregjerlige ulike folkegrupper i sitt ugjestmilde fjelland. Vi kan spørre oss – var det verdt det ?

Jeg har ikke svaret. Kunstneren, Per Fronth, dokumenterer sin reise til de norske styrkene og det krigsherjede landet i sin Theatre of War serie. Jeg har et bilde på veggen derfra. Et knippe små afghanske skolejenter, som i alle fall i en periode fikk adgang til utdanning og håp om en bedre fremtid. Kanskje ligger sporen til en ny vår for landet og folket plantet i dem når kvinneundertrykkelse, patriarkalsk despoti og fryktregimet til Talibankrigerne igjen ruler med  Sharialover, stengte skoler og terror.

Vi er i alle fall langt unnå euforien fra den arabiske våren. Det nærmer seg høst, og det er uår i demokratiets have.

I Hong Kong legger demokratibevegelsen ned sin protest mot overmakten. Ungdommen og de frihetselskende borgere stolte på Bystatens spesielle stilling, beskyttet av overgangsreglene og garantiene gitt da Storbrittannia firte Union Jack fra Guvernørboligen i 1997. Da flyttet også den kinesiske Folkearmeen inn i The Prince of Wales bygningen på havnefronten.  Kina aksepterer ikke lenger ytringsfriheten, demokratibevegelsens og de unges krav om større selvbestemmelsesrett. Overgangstidens tro på fortsatt britisk inspirert – Rule of Law- forsvant med krav om utlevering av mistenkte dissidenter, “kriminelle”, fra Hong Kong til fastlandet for rettsoppfølging og straff.

I USA  stod President Trump i vinter og oppfordret mobben til å storme Capitol, demokratiets tempel, i et siste desperat forsøk på å skrive historien om til sin forvrengte virkelighetsoppfatning om valgfusk. Et forsøk på å presse, true eller skremme de folkevalgte til grunnlovsstridig å underkjenne valgresultatet. Den lovlig valgte presidenten, Joe Biden, kunngjorde i April, at de siste amerikanske styrker skulle være ute av Afghanistan innen 11 september.

Biden hevdet målet var nådd, terroristene skulle aldri igjen kunne ramme USA fra sine baser i fjellene i Afghanistan. Joda, Al Quaida er knust og Bin Laden er ikke mer, men de ekstreme Jihadister og forblindede Talibanere kontrollerer nå alle landets større byer utenom Kabul. Når de siste fly og helikoptere med vestlig ambassadepersonell og sikkerhetsrådgivere flyr bort, ser det ut til at de også inntar regeringskontorene, og den miltære slagkraft Regimet fikk for å skulle kunne stå imot. Hvem truer de så?

Når ikke engang Capitol i Washington kunne beskyttes mot mobben, sinnet og demokratifornekterne, hvordan skal vi tro at vi i vesten vil bli trodd på forsvar, utbredelse og trygging av demokrati, menneskerettigheter og humanistiske sivile samfunn i resten av verden? Bildene i nyhetene fra Kabul, Hong Kong, Syria og andre hotspots, taler jo sitt synlige språk. Jeg håper jentene på bildet har fått med seg ballast, kunnskap og verdier, som igjen kan spire og gro for å lede  Afghanistan bort fra despotiets mørke og undertrykkelse. Det kan ta tid.

Vi har en jobb å gjøre- det er snart høst, og det er uår i demokratiets have.

God Søndag