Konrad er en fremmelig kar. Ei velvoksen vanlig gråmåke, men noe for seg selv. Stedbunden er han i alle fall, og holder revir hos oss på Knatten hver sommer. Gjennom de siste 10-11 år setter den seg forventningsfull på samme plass, forlanger oppmerksomhet og mat. Med årene er Konrad blitt stadig mer husvarm og kravstor. På videoen  her  IMG_3911 følger han sitt faste rituale. Er ikke noen av hyttefolket raskt på plettten, banker han like godt på.

Til tider blir det litt plagsomt. I alle fall når han ved soloppgang, i tidligste laget på våre breddegrader om sommeren, forventer frokost. Intens banking ved firetiden gjør, at jeg like gjerne kan stå opp. Menn i min alder, skal jo uansett ofte ivareta nødvendige ærend på den tida, og sammen med den lojale, litt iltre, og støtt sultne, Konrad, hilser jeg dagen velkommen.

Det sies at gråmåker kan bli 33-34 år gamle. Da er Konrad, i følge vår hukommelse allerede over middagshøyden, for de tre fire første årene har de fortsatt sin barnlige brunspettede fjærdrakt. Vi minnes ham bare i sin fulle manndomsprakt, om da han virkelig er en han. Vi er noe usikker, for mot slutten av sommeren i år, kom han trekkende med en litt forvokst og forvirret måkeunge.

Etter først å ha banket på, og fått sine daglige godsaker servert på rekkverket, hoppet han  ned på gresset, og delte med avkommet. Det viser en omsorgsdimensjon i vår gamle venn, som ihvertfalll fikk mødrene i familien til å tvile på om han virkelig er en han. Jeg tror han er en gråmåkemann av sin tid, som villig vekk deler på oppgavene i hverdagslivet, eller er blitt alene gjennom sommeren, og appellerer til morsinstinktet i hyttefolket for å skaffe ekstra mat til seg og sine.

Visst er det slik, at “nød lærer nøgen kvinde å spinne”. I tilfelle Konrad kan det være, nød lærer sulten måke med foreldreansvar å banke på.

Ellers kan jeg kjenne meg igjen i Odd Børretzens vise  “Jeg hater måker”. I alle fall de som hekker, hyler og sloss, og livnærer seg som tyver og gribber i nabolaget vårt, rundt Snadderkiosken nede i byen.

Børretzen sang, og tok det forbehold, at han var glad han ikke kjente ei måke personlig, for da måtte han jo oppføre seg sånn nenlunde anstendig. Slik er det jo gjerne med måkene, de forbannede utlendingene, de skjeive, de straighte, tenåringene, de sure gamlingene, og alle de annerledes, som vi ikke kjenner. Vi får heller ta sjansen, å åpne når de banker på. Vi kunne jo bli kjent, få en venn, som vår venn, Konrad. Han er blitt en av oss.

Nå er vi tilbake fra deilige sensommerdager på hytta i Randesund. Så smått begynner vi å tenke på å få opp båden, og ta inn havemøbler før høststormene setter inn. Det blir stille der ute på hytta, og vi lurer på hvor Konrad skal gjøre av seg. Gråmåkearten beskrives, som partielle trekkfugler , og det betyr at noen holder seg i nærområdet i Skagerak, mens andre trekker sydover ned mot Biscayabukta.

Litt plagsom. Joda, Konrad er til tider vel nærværende, men i de årene han har husert rundt oss ute på Knatten, holder de mange andre iltre artsfrender seg på respektfull avstand.  Gråmåka Konrad er stor, kraftig og autoritær. Han vokter  reviret sitt og tomta vår. Om han overvintrer i nærområdet eller langt borte – neste vår skuer vi utover horisionten, og venter på hans rituelle tilbakevenden, til plassen på rekkverket. Skulle vi glemmme ham i et øyeblikks uoppmerksomhet, skal han nok vite å gi beskjed, å banke på.

Velkommen skal både han, og sommeren igjen være.

God Søndag!